Alle de dagene som gikk…

….lite visste jeg at de kun var der for å telle ned til helg.

Pokkerta. Jeg er blitt et “måndagsbarn” og lever i en sangtekst. Blitt alt for mye festing i det siste, og med festing mener jeg dop og hor. Minus dop da. Ryphnol er vel bare å anse som et lite forspill for daterapen, sant?

Men, ved å være krampesosial i helgene har jeg fått mange nye venner. De heter ikke Ronny eller Jeanette, og dealer på plata. Jeg aner heller ikke hvordan fyllearresten ser ut eller hva boten for å urinere offentlig er på. Helt sant.

Gammelt bilde kanskje, men det illustrerer fint alle de kloke valgene jeg har gjort i det siste. Og en intenst ønske om å bli avlivet hver søndag. Eller lørdag. Eller onsdag. Eller mandag:

Blir nok permanent CP-skadet om dette skal fortsette slik. Det blir vakkert. Så kan noen tvangsgifte meg bort og jeg kan sitte på ræva og bli feit. Søker: Ny familie, fortrinnvis muslimsk, som kan tvinge på meg en fetter av suspekt karakter. Han må gjerne være mindre enn meg, så jeg kan denge løs på han hver kveld i heroinrus <3.

Snakker forøvrig mye om heroinrus for tiden. Har prøvd å dokumentere hvordan jeg ser ut da:

JA! Jeg trenger sentralstimulerende midler når jeg skal trene (ref bilde nr. 2, fra høyre eller venstre, kokainheroin <3).

Søkte nettopp en høy mann, som jeg kan sy på ryggen for permanent spooning, resten av vinteren på Twitter. Dårlig respons på den gitt. Så må nesten avslutte for å begå selvmord med en spikerpistol. Over og ut.

Djevelens slange

I mitt forrige innlegg fortalte jeg om en skjellsettende (det skrives visst sånn i følge denne artikkelen, takk skal du faen meg ha Magnus), og det er selvfølgelig flere opplevelser som har merket meg, og føkka meg opp, for livet. En annen hendelse omhandler hva jeg liker å kalle torturinstrumentet: “djevelens slange”.

Jeg er rimelig sikker på at de har satt av et eget området i helvete til nettopp djevelens slange, eller gastroskopi på folkemunn. Et sneidig torturinstrument man frivillig utsetter seg for å, av uvisse grunner, kunne titte på innsiden av magesekken. Hvem, som er helt rett navla, jobber egentlig med å titte på andre sin fordøyelsesfabrikk? Vel, noen som er sadistiske og hvor blodet er byttet ut med ren, og svartmalt, hat. 

Vel, den jævligste dagen i mitt liv startet som alle andre. Med å febrilsk trykke på snoozeknappen i håp om at dagen ikke eksiterer. Etter et par runder med seigpining, var det på tide å få i seg kaffe sort som kruttslam og ispedd en god dose heroin.

Ikke at jeg ble så jævla lykkelig, for jeg hadde dagen før drevet selvskading med å google “gastroskopi” og lest på meg angst. Jeg visste med andre ord at jeg ville bli merket for livet. Jeg visste bare ikke at det ville traumatisere meg på så mange nivåer at jeg aldri kan fungere normalt igjen.

For å spole fremover litt, så gikk jeg faktisk på jobb den dagen. Om jeg jobbet noe er en helt annen sak, men jeg satt der. Og gråt. Innvendig. Til jeg var helt tom. Ikke fikk jeg spise eller drikke heller. Så ikke bare gruet jeg meg, jeg var også styggsulten og tørst. Og for de som har vært så heldig å truffe meg sulten så vet dere også at man verken ser, snakker eller puster i nærheten av meg.

Men, altså, spole frem. Helt frem. Til da jeg så vedkommende som var inn før meg komme ut. Stiv i blikket. Til jeg ble innkalt og ble beodret til å legge meg ned og gape opp. Øyeblikket jeg var fanget mellom frivillig sadisme og evig traumatisering. Jeg skulle ønske jeg hadde bitt av legen sine fingre. Virkelig. Eller stukket noe skarpt i spiserøret på sykepleieren, som gjennom hele seansen om og om igjen maste: “Prøv å puste, puste. Ikke brekk deg sånn da!” Ja, for jeg brekker meg jo frivillig da jeg syns bulimi er så jævlig digg og smaken av magesyre pirrer smaksløkene på en fiffig måte. Nettopp derfor.

Men, jeg gapte opp. Åh, gud, jeg gapte opp. Og jeg lå der. Helt sårbar, med spiserør og magesekk blottlagt for en tvskjerm og kunne se slangens ferd ned i dypet. Mens jeg ukontrollert brakk meg og fylte munnen med magesyre og spytt. Siden kroppen var mest opptatt med å brekke seg, så fikk jeg naturligvis ikke puste, noe jeg desperat signaliserte til sykepleieren, som bare klappet meg utålmodig på armen: “Dette går bra. Prøv og puste nå, puuuste!” JEG PRØVER JO FOR FAEN! Det er bare ikke så jævlig enkelt når spiserøret mitt blir frivillig voldtatt.

Slangen nådde til slutt bunnen og svømte med ett i grønt bunnslam. Legen rynket brynene på dette tidspunktet og ber sykepleieren hente noe som ligner et tynt torturredskap, som hun bestemt dytter ned igjennom slangen og treffer magesekken mitt med et skarpt stikk. Beina mine rykter spastisk til og øynene har nå satt i gang en seriøs svetteproduksjonen. Det er på dette tidspunktet legen ser på meg og uttaler at han nok må torturere meg vel og lenge. Det er litt for mye magesyre å se og da må han nok han la slangen få kanibalisere litt rundt omkring. Sånn for å få noen “vevsprøver”. Jeg er sikker på at han ler. Inni seg. Hardt og lenge.

Utover her glir opplevelsen ut i spastiske rykninger gjennom hele kroppen min, en kamp mot å brekke seg, klare å puste og langsomt la sjela dø, bit for bit. På et tidspunkt så jeg også livet mitt flimre hånlig forbi i en tåke av brekninger, tårer og angst. Rett etter jeg hadde grundig fantasert om hvordan jeg best kunne verbalt voldta legen, herifra og til helvete, mens jeg gjentatte ganger slo han med torturslangen. Jeg har på følelsen av at det også er eneste grunnen til at jeg overlevde. På ren trass og hat.

Selv om mitt personlige mareritt tok slutt der og da, så lever jeg det på nytt, hver gang jeg lukker øynene. Enda en grunn til å drikke seg ufin og sende hjernen på permisjon. Permanent.

En traumatisk og sjelsettende hendelse i livet mitt

Det er en del hendelser opp gjennom årene som har satt varige, og dyptgående, spor i min akk så plettfrie sjel. Her om dagen ble jeg påminnet om én av dem og jeg har i grunnen ikke vært den samme siden.

Det var sommeren for to år siden jeg hadde bestemt meg for å ta skrittet og endelig gjøre noe med skogstendensene nedentil (PUN SÅ FØKKINGS INTENDED) ((Det om skrittet)). Jeg var lei av å rake meg sår og klø på meg herpes annenhver uke. Etter at @krisehilde hadde overtalt meg om brasiliansk voksing som det eneste rettmessige alternativet, bestilte jeg time. Intetanende og lykkelig overbevisst om at jeg hadde gjort det riktige valget. Det hadde jeg altså ikke.

Vel, dagen for mitt kroppslige underlivstraume startet som de fleste andre sommerdager i Norge. Med regn. Masse regn. Burde pokkermeg ta et hint allerede da, men jeg er ikke kjent for å være så smart, så jeg gikk ut døra med en paraply og lot beina mine ta meg nedover Bogstadveien og ned til helvetes forgård på St.hanshaugen: Afroditeklinikken. Ikke la deg lure av det hyggelige navnet, det er rå og brutal ondskap. De som jobber der hadde gjort seg bra i en dunkel torturkjeller, eller en tvilsom S&M-aften, for den dama som skulle hjelpe meg hadde ikke mye sympati å oppbringe til mitt lett nevrotiske åsyn.

Vel. For å korte ned på historien så befant jeg meg da liggende på en benk. Sprikende med beina alle veier og en bister dame som gjorde sitt nå ytterste for å kline inn underlivet mitt med kliss. Mens jeg da lå der, på mitt mest sårbare, skjelvende og klar for å bli hårløs, prøvde jeg å si noe morsomt. Retrospektivt var det kanskje ikke en vits med retweet-potensiale, men jeg fikk knapt et blikk kastet tilbake. Det begynte på dette tidspunktet å demre for meg at denne dama ikke hadde krefter, eller behov, for å gi nervene mine en trøstende klem. Og jeg kan sverge på at i det hun dro av den første stripa med hår kunne jeg i et nanosekund skimte et smil, som bølget seg over fjeset hennes. Selv kneiste ryggen min ufrivillig i bro, og damen (la oss for enkelthetens skyld fra nå kalle henne Slobodan Milosevic) la håndflaten bestemt på magen min og dyttet med ned mot benken igjen.

På dette tidspunktet hadde øynene mine slått ut i ufrivillig svetteproduksjon og i det stripe nummer to ble dratt av begynte jeg å fantasere om jeg virkelig trengte å ta all hårveksten nedentil. Jeg kunne jo kjøre en liten Lady Gaga, ikke sant? Kjæresten (daværende, ikke nåværende), ville vel bare syns det var festlig? Så kunne vi le av det når jeg kledde av meg for natten. Kanskje til og med lage dukketeater med min halvtvoksende underliv som rekvisita. Ideen fremkom mer og mer forlokkende, for hver stripe med smerte, som ble dratt av. Til slutt klarte jeg å oppdrive nok energi, og ikke minst luft, til å pipe frem:

Slobodan Milosevic så trøtt på meg og uten meddynk, eller noe behov for å redde meg ut av min nå brasilianske underlivsvoldtekt: “Vi er halvveis”.

Hadde jeg hatt en skarp kniv tilgjengelig hadde jeg kuttet hovedpulsåra. Jeg kunne virkelig ikke begripe hvordan jeg skulle klare å holde ut mitt personlige underlivsmareritt. Hoven, sår og med brennmerker etter voksstripene lå jeg på benken og lot meg frivillig angripes av Slobodan Milosevic, bevæpnet med latexhansker og voks.

Det kan ha vært minutter, men trolig var det snakk om år, da jeg endelig ble sluppet ut av torturkammeret og kunne stavre meg mot inngangspartiet, men først etter å ha betalt for å ha gitt underlivet mitt brannsår, angst og et traumatisk forhold til alt av tryktflytende substans. Når jeg sier “stavre”, så mener jeg egentlig at jeg gikk som om jeg hadde driti på meg. Foran. Hvert steg var en påminnelse om min omvisning i helvete. Og jeg forseglet den dagen en pakt mellom meg og mitt voldtatte underliv: Fra nå av dater jeg bare høvelen. Selv om det innebærer å klø seg, som om man har lus annenhver uke.

Burde være overflødig å nevne dette, men jeg drakk bort de traumatiske årene på Afroditeklinikken den kvelden. Og hver helg etter det.

Listemanisk

1.  Fem HAT:
♠   Kø, og folk som våger å snike i dem. Foran meg. Serøst, dø di sugge, åkei?
♠   Å tape , om så i Ludo. Jeg kaster det i hodet på deg (true story).
♠   Lunken mat. Lunken kaffe. Lunken sex.
♠   Kaffeautomatkaffeskvip. Smaker hestebæsj (har ikke smakt det). ((Lover)).
♠   Folk som fornærmer meg med et smil. Se her, se på kniven min. Den er så skarp og fin. Jeg stikker deg litt med den i fliret ditt!

Jeg spilte, jeg tapte. Jeg drakk meg full. Jeg gråt meg i søvn.

2.  Fem elsk:
♠   God kopp kaffe med kanel og fløte. Jeg ble 80 før jeg rakk å bli 30.
♠   Å vinne, hva-som-helst! Jeg vil være best, og jeg vil aller helst kunne gni av deg all glede.
♠   Rødvinsmiling. Lilla tenner, heit som få.
♠   Søndagsspooning. Eller sporking, alt ettersom.
♠   Når jeg kan gni treningsangsten godt inn hos vennene mine, eller random folk på twitter.

Er så sykt lykkelig hver gang jeg skal trene. Alltid.

3. Fem aktiviteter:
♠   Reise. Langt bort. Vekk. Aaaauuuhhhviiiiii…..
♠   Vinne en diskusjon. Uansett hva den handler om. Om jeg så må true med kniv eller vise en nippel.
♠   Kreativtourettes: maleskrivesyngeskrivemaleskrive.
♠   Oppdage ny favorittmusikk. Og plage alle med den på vorspiel.
♠   Utkledningsfester – i alle form og varianter, hvor jeg slipper og være meg selv.

Her fra “Kom som det motsatte av deg selv” = emo. Hahaha, og alle trodde jeg kødda.

4. Fem dårlige sider
♠   ….?
♠   …….hmmm…..!
♠   ÅKEIDA! Jeg er født med stygge minustall på tålmodighetskontoen.
♠   Distré og vimsete, og oftest ikke på den sjarmerende måten heller.
♠   Jeg kan snakke for fem, om jeg først setter i gang.

Rett før jeg stikker voodoodukka mi lett med en slakterkniv. Ventefjes.

5. Fem ting jeg vil gjøre før jeg er femti
♠   Bitchslappe noen som fortjener, gjentatte ganger. Med knyttneven.
♠   Klatre et veldig høyt fjell, og uten ironi, skamrose meg selv til alle som gidder å høre på.
♠   Synge karaoke i Japan.
♠   Faktisk gjøre noe før jeg absolutt må få det gjort (denne er jeg mest usikker på lar seg gjennomføre).
♠   Si “jeg skal bare ta to øl” og faktisk mene det (denne er jeg desto mer usikker på, er det ikke en urban myte?).

Eller: “Jeg skal ikke drikke så mye”.

Herregud, dette innlegget har jeg brukt flere timer på og så er dette kvalitieten? BRB. Skal bare drukne meg i sprit.

En reise i min hverdag

Hver gang jeg kommer på å logge meg inn på denne bloggen kan jeg høres dens svake dødsralling. Kun et par vitamininnsprøytninger her og der for å la den halvveis kvikne til igjen, kun for moro. Studere en evigvarende prosess av å dø, uten å helt få lov. Du vet, velkjent torturmetode.

Så, hva er det jeg bruker tiden min på som er så sykt mer interessant? Joda, ganske mye skal jeg fortelle deg.

Jeg har pleid min miljøsamvittighet ved å pante umenneskelig mengder med hermetikk og rødvinsflasker. Det er fortsatt mer i boden. De tomme flaskene stirrer på meg hver gang jeg stikker inn hodet for å si hei. De svarer aldri. Jeg tror de hater meg for at jeg ikke tar de med til pantehimmelen. Jeg kommer til å brenne i helvete.

Så har jeg kost meg med Wordfeud. Det morsomte jeg vet er å kunne skrive griseord eller ord som egentlig ikke eksisterer. Syns det er fascinerende at ord som “pøh”, “kid”, “vog” “åen”"cif”, “nup” går igjennom, mens “emo”, “horesatan” eller “føkk” ikke gjør det. Har brukt chat-funksjonen til å verbalt misbruke enkelte motstandere når jeg holder på å tape. Jeg er slik en sjarmør. Rart jeg er singel altså, virkelig.

Og når vi er inne på singel, så har jeg blitt lei av å sminke meg. Er så vidt jeg orker å se meg i speilet, men har vært så flink at jeg har dokumentert mitt usminkede meg ved flere anledninger. Jeg ser ut som jeg er 18:

Jeg ser i grunnen ut som jeg også er skinnlevende for tiden. Kroppen min har funnet ut at den ikke trenger så mye søvn. Igjen. Snart kommer jeg til å slå den med en butt gjenstand gjentatte ganger til jeg svimer av. JEG TRENGER MINE 8 TIMER I KOMA!!

Men, i min insomnia har jeg kommer opp med mye sprell. Sikkelig crazy. Sånn som bildet over, 52-plukk-opp i hundestil. Eller: støvsugerspillet. Slenge ut fôret på gulvet, så @iEatmyownpoo kan snuse den opp, i tillegg til noen kamikazehybelkaniner. Gjør dette ca. 1-2 ganger i uka, tilfeldigvis rett før jeg skal sosialisere med vennene mine. KØDDA! Har ikke venner.

Joda, jeg har én venn. Bare se her. Hun ligger og purker på feltsenga mi etter nok en tur på schizofreniflaska. (Åkei da, så er det søstra mi). ((Hun heter @kondomsprekk)). (((Hun er singel))). Oppå henne sitter @iEatmyownpoo og driter, som vanlig. Etterpå håper hun at @kondomsprekk ser på at hun spiser det. Det var et vakkert øyeblikk.

Ja, som den oppvakte leser nå observerer, så tar jeg i bruk twitternavn. Jeg har blitt bestevenn med twitterkontoen min og hver bidige, pustende sekund av mitt nå ikke-eksisterende-sosiale-liv, bruker jeg på å finne på nye tweets. Noen ganger er jeg heldig og får de servert gratis, som dette:

Hvis noen vet hva “kjønns papir” er, let me know. Jeg er oppriktig interessert.

Dette innlegget blir så kjedelig at jeg har nå utviklet hissig gonoré på hjernen og trenger øyeblikkelig behandling. Hvis dette gjelder deg også, så kan vi sammen danne en støtteklubb. Eneste kriterium er at vi må drikke oss schizofrene og downsdanse sammen. (Jeg er ikke singel og desperat). ((Mellom mandag og torsdag)).

Mitt høyeste ønske

…for tiden er en personlig assistent. Og da mener jeg ikke en som kommer og rydder, eller handler inn maten min (selv om jeg merker det også kunne vært fint). Jeg snakker mer i retningen av en støttekontakt. Og jeg har kravspesifikasjonene klare:

♠ Vedkommende bør ha evnen til å dukke opp i settinger hvor jeg ikke vet mitt eget beste og helt tydelig trenger veiledning.

For å illustrere: Lørdagsnatt, klokken 04:30, på ukjent soverom. I det jeg har trynet ut av sengen i et forsøk på å ta av meg bhen, kommer min assistent (ÅKEI DA, støttekontakt) løpende ut, gjerne i et signalfarget outfit, mens vedkommende skriker: “TIME OUT! Dette er ikke bra. DU, legg deg og sov, du får den nesten ikke opp uansett. OG DUUU! Kom her. Jeg skal kle på deg, bære deg hjem om du må, men hjem skal du (seriøst? Siw? HAN DER?)”. Gjerne mens vedkommende også bitchslapper meg litt, for syns skyld. Et filmkamera er ekstra sweet, så kan jeg få så mye angst dagen derpå at jeg blir traumatisert herifra og inn i evigheten.

Når jeg tenker etter så burde kanskje støttekontakten dukke opp sånn ca. rundt 02:30 samme kveld, når jeg finner ut at jeg skal ta en siste shot og gi han derre hva-han-nå-heter-fyren en sjanse. Han kunne kanskje ikke kline, men mulig besitter han mirakuløst andre talenter.

I grunnen er det kun dette jeg trenger støttekontakten til, samt det kunne vært fint at vedkommende lekte litt personlig trener og løp bak meg med hyggelige heiarop som: “Fy faen, fettet ditt disser feita”, “jeg blir kvalm av å se deg bakfra” eller“nå dreper du stakkars barn i Asia, for skaper ikke dette tsunamier så er tsunamier kun en myte”. Og som kommer med enkle råd i hverdagen i retningen: “Du ser ut som en polstrert ananas i den kjolen”, “du lukter en blanding av fjøs og våt hund”, eller “det er mange måter å ta selvmord på, jeg tror å hoppe fra en bro er veien å gå for deg”.

Any takers?

Min fremtidige mann

Jeg har tenkt litt på dette. Desto nærmere jeg kommer 30 (hold kjeft for faen!), desto mer viktig er det at den  jeg ender opp med krysser av et par elementære punkter på min “must-have”-liste.

♠  Galgenhumor, svart som olje og dyp som sorte hull. Gjerne ha evnen til å
     gjøre andre tidvis så uttilpass at det er tett opp mot sosialt selvmord.
♠  Semisporty, syns det er åkei å ikke kjøre totalt forfall mandag til søndag,
     men klemmer inn noe som kan minne om trening. Samtidig som tanken
     på en fjelltur ikke fremkaller traumatiske avskjedsscener med sofaen.
♠   Feriesmart,  anser ikke  en uke til Mallorca på et all-incusive-hotell, som
      en ”fin og praktisk idé“.  
♠   Semidyp, det går an å ha samtale om alt fra dagens samfunn, et liv
      etter døden, til helgefylla. Ofte kjemisk renset for ord som:
      “lizzm, ass, bare-bare”.

Det var alt! (I tillegg til å være høyere enn meg, kjekk, ha tredagersstubber, tatovering, syns Roskilde virker gøy, røyker ikke, drikker seg mongo, men samtidig i stand til å ta vare på meg, liker å spoone, vet å kysse riktig, er sosialt oppegående, liker hund, impulsiv (siden jeg sjeldent er det), innehar et stabilt ambisjonsnivå, og syns jeg er sexy selv om jeg ikke driter blomsterenger).

Hvis du er alt dette, send en søknad med vedlagt bilde med en ekspressbrevdue. (Bill.mrk: galopperende eggstokker).

Dagens premie, meg:

Stikkord:
Distré, slepphent, matvrak, a-menneske, sta, påståelig, utålmodig, bitter

For en sjarm, for en premie! Tipper jeg får like mye frierbrev som tv2bøndene, sammenlagt.